Selvkontroll

Hei igjen!

I dag har nettstedet forskning.no publisert en interessant artikkel om selvkontroll og selvregulering.

Legger den ved her:
(Alt etter dette er hentet derfra).

Nyttårsforsetter eller hverdagsløfter, vi har vel alle psyket oss litt opp og tenkt at denne gangen skal vi få det til.

Slutte å røyke, bare spise godis på lørdager, eller kanskje stresse mindre.

Det høres fint ut, men som Donald viser i filmen er det ikke alltid så lett å holde på selvkontrollen når verden frister til det motsatte.

forskning.no-leser Merethe Ruud har sendt inn dette spørsmålet til Spør en forsker:

Hvorfor gjør mennesker ting de har bestemt seg for å ikke gjøre? Du tenker og tenker at det skal jeg ikke gjøre, og så gjør du det allikevel. Hvorfor?

Evnen til å gjøre gode valg for sin egen fremtid er delvis medfødt, i følge forskerne forskning.no har snakket med.

Dette kan heldigvis, eller dessverre, ikke brukes som unnskyldning for å bryte nyttårsforsetter, for hvis du ikke er født med denne evnen er det likevel mulig å trene den opp.

Vil to ting på en gang

- Å holde seg til det man har bestemt seg for handler om selvregulering, sier Jostein Rise.

Han jobber som forsker ved Sirus senter for rusmiddelforskning, og er professor ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo.

Vi sier at tiden leger alle sår, men Rise forteller at tiden også er en faktor i mange dårlige valg.

- Lang tid i forveien har vi bestemt oss for å avstå fra en handling, for eksempel å slutte å røyke. Jo nærmere det tidspunktet vi kommer, jo lettere har vi for å ombestemme oss, kun fordi tiden går, sier Rise.

Han forklarer dette med at når vi for eksempel vil slutte å røyke er vi utsatt for to fristende valg, både det å røyke og det å slutte.

Vi vil altså helst gjøre to motstridende ting samtidig.

- Slik tenker vi om det meste her i verden, forteller professoren.

Den fristende sjokolade

La oss gjøre et lite tankeeksperiment, for deg som er glad i sjokolade.

Se for deg favorittsjokoladen. Du kan få to sjokolader neste lørdag, eller du kan få en i morgen. Hva velger du?

Så skrur vi tiden litt frem. Nå kan du velge om du skal få to favorittsjokolader neste lørdag, eller en sjokolade allerede om fem minutter.

Endret valget seg?

- Jo nærmere du kommer valget, jo mer vil du ha det valget som gir deg noe nå.

- Og det eneste som har forandret seg er tid, sier Rise.

Primitive tanker

Kristian Ove Myrseth er forsker og førsteamanuensis ved ESMT European School of Management and Technology i Berlin.

Han utdyper interessekonflikten vi kan oppleve i valgene vi tar.

- Tankeprosessene våre, eller kognisjonen, kan ses på som todelt. På den ene siden har vi følelser, impulser og assosiasjoner. På den andre siden har vi selvbevisste, viljestyrte og regelbaserte tanker.

De førstnevnte er mer primitive enn de på den andre og mer intellektuelle siden.

Disse to sidene jobber imidlertid godt sammen, helt til vi begynner å angre på nyttårsforsettene våre.

- Det kan oppstå konflikt mellom for eksempel impulser, "jeg vil ha kake", og bedre vitende, "jeg bør passe vekten", forklarer Myrseth.

- Og når impulsene er sterke og viljestyrken lav, da gjør du ting du har bestemt seg for ikke å gjøre, konkluderer han.

Slår ut viljestyrken med strøm

I følge Myrseth befinner viljestyrken seg i fremre del av hjernen, litt over på høyre side.

- Vi vet faktisk så presist hvor den befinner seg at vi kan slå den ut med magnetisk stimulering, sier Myrseth.

Begge forskerne forskning.no har snakket med til denne artikkelen er enige om at arv har noe å si for selvkontrollen.

Det er også flere ting som påvirker evnen vår til å stå i mot fristelser.

- Alle har ulike lyster, mål, livssituasjoner og kognitive egenskaper. I tillegg er oppvekst og sosial bakgrunn viktig for utformingen av selvkontroll, sier Myrseth.

Han forteller også at et av stoffene i hjernen, serotonin, kobles spesielt til viljestyrken.

- Det har blitt påvist sammenheng mellom lavt serotoninnivå og mangelfull impulskontroll.

Medfødte valg

I tankeeksperimentet med sjokoladene er det altså noen av oss som har større sannsynlighet for å velge sjokoladen som blir servert om fem minutter.

- Det er individuelle forskjeller her, sier professor Jostein Rise.

Noen er mer impulsive og velger her og nå, mens andre er flinkere til å tenke fremover.

De som er mer fremtidsorienterte klarer bedre å planlegge og foreta valg som er bra i fremtiden, mens det ligger i ordet at de impulsive helst vil ha det de har lyst på med en gang.

- Dette er både medfødt og arvelig, men det er snakk om gradsforskjeller, sier Rise.

Forskeren vil ikke la medfødte forskjeller være noen unnskyldning til å bryte nyttårsforsetter.

- Selv om trekkene er medfødt, har vi alltid et valg. Alle valg er bygd på et resonnement - også de valgene en tar når en ombestemmer seg, sier psykologiprofessoren.

Alt vi har er her og nå

Hvis du vil bli bedre på selvregulering mener Rise at det kan hjelpe å endre hvordan du tenker om tid.

- Fremtiden har ikke hendt enda, og vi har ikke direkte erfaring med den. Derfor er fremtid mer abstrakt for oss enn tiden vi har her og nå, sier han.

All we have is here and now, sang Jennifer Warnes sammen med Joe Cocker i sangen Up where we belong i 1982.

Det er mye fint å si om å leve i nuet, men denne romantiske tankegangen er samtidig alle nyttårforsetters største fiende. Den kan få oss til å gjøre valg som strider med det vi egentlig har bestemt oss for.

Som tidligere nevnt, står vi med to valg når vi har bestemt oss for noe, to valg som ofte er like attraktive og fristende.

Hvis vi skal slutte med røyk eller noe annet er den første fristende handlingen som dukker opp nettopp det å gjøre den handlingen du har bestemt deg for å ikke gjøre.

For å holde deg til det du har bestemt deg for må du altså se tiden som kommer som like viktig som tiden som er nå.

Følelser forleder

I tillegg er det gjerne grunner til at vi ønsker å gjøre det vi har bestemt oss for å ikke gjøre. Vi assosierer handlingen med noe positivt.

Du er på vei til å miste selvkontrollen med en gang du fokuserer på de positive assosiasjonene knyttet til handlingen.

Da vil professor Rise heller anbefale å fokusere mer på konkret og mindre følelsebetont informasjon.

- Hvis du tenker på for eksempel sigaretten som en åtte centimeter lang gjenstand som man kan tenne eller la være å tenne, da blir det mer konkret og du har lettere for å skyve vekk følelsene, forklarer han.

- Det er ofte appetitten man tenker på når man ikke klarer å holde seg unna, legger han til.

I ringen med fristelsen

Myrseth bruker bokseringen som metafor for å gi råd om hvordan vi kan beseire fristelser.

- Når du har havnet i ringen med fristelsen kan du bruke rå styrke, altså viljestyrke, for å nedkjempe impulsen.

- Men dette er krevende, spesielt om du er mentalt utslitt og fristelsen er sterk.

Forskeren har derfor to kognitive triks i ermet.

- Hvis du slåss mot en muffins kan du se for deg muffinsen som noe mindre fristende, for eksempel gjøre den om til en potet.

- Et annet triks her kan være å visualisere seg selv som som frisk, slank, og fin.

Disse triksene suger kreftene ut av motstanderen, og dermed øker sannsynligheten for at du kommer seirende ut av kampen, mener Myrseth.

Valget kommer igjen

Hvis du fremdeles er litt usikker på om du har selvkontrollen som trengs for å gjennomføre det du har bestemt deg for, så har forskerne noen siste råd.

- Først bør du konkretisere dine mål. Deretter kan du sette opp en oversikt over hvilke fristelser som truer disse målsetningene. Og så bør du tenke over hvordan du skal unngå eller minimere fristelsene.

- Den optimale strategien er å sørge for at du blir fristet minst mulig, altså å unngå å havne i ringen med fristelsen, sier Myrseth.

Rise mener at vi kan snu en impulsiv tankegang til en mer fremtidsorientert tankegang ved å se på valg som en del av en større helhet, i stedet for et lite valg her og nå.

- Det valget vil komme igjen i fremtiden på akkurat samme måte. Så hvis du kan lære deg å tenke i form av kategorier i stedet for enkeltvalg blir det lettere, sier han.

Motivasjon og forandringer i livet

I dag har jeg hatt foredrag for medarbeidere og ledere som snart skal gå av med pensjon og på ettermiddagen møtte jeg en gruppe mennesker som hadde foretatt sin overvektsoperasjon for ca 2 år siden. Temaene jeg tok opp i begge grupper glir inn i hverandre...motivasjon...læring...endring...verdier...

Det slår meg nok en gang at det ofte er vanskelig å være menneske. For noen er det definivt ekstra vanskelig. I mitt arbeid med mennesker er det interessant å registrere hvor mye vi kan være preget av litt for høye krav til oss selv - mye kan være preget av "alt-eller- ingenting-tankegang". Mange av de menneskene jeg møter er nok flinkere til å registrere alt det de ikke får til og å telle "nederlag" enn de er gode på  faktsk å telle/bli oppmerksom på det de faktisk får til.

Jeg tror at dersom vi skal gjøre forholdsvis store forandringer i livene våre og greie å opprettholde motivasjon som inneholder lyst, giv og guts over lang tid, bør vi bli bedre til å sette oss små og oppnåelige mål av gangen - mål som kan beskriver hvordan og hva vi konkret kan gjøre.
Når folk eksempelvis ønsker å gå ned i vekt, er det bemerkelsesverdig hvor mange som bare har selve badevekta som indikator for i hvilken grad de har lykkes eller ei.

Vekta kan være en lunefull indikator...vi kan ha gjort mange steg i riktig retning, men vekta kan stå bom stille i både en og flere uker.
Det er klart det er motiverende å se at man går ned i vekt, det har jeg absolutt ingen problemer med å se, men badevekta er ikke nødvendivis den beste indikatoren for mestring og motivasjon i det lange løp.
Noen typiske atferdsmål mine pasienter jobber med kan være:
* Jeg skal "renske" skuffer og skap for energibomber (kjeks, sjokkis, potetgull...you name it..)
* Jeg skal handle inn en bestemt mengde godteri pr uke og det er min "rasjon"
* Jeg skal aldri gå i butikken når jeg er sulten.
* Jeg skal bytte ut pålegget i kjøleskapet til magrere varianter
* 3 ganger i uka skal jeg gå en tur på minst 30 minutter

Det er slett ikke sikkert at disse målene passer for alle, men de er ment som noen eksempler på anndre typer målesttinger/strategier.

Avslutningsvis legger jeg ved en link som viser er mann som aldri ga opp...små mål av gangen, så blir det definitivt bedre til slutt :-)
http://www.godvine.com/Man-Barely-Able-to-Stand-on-his-Own-Does-the-Unthinkable-Amazing-1476.html

Ha en fin uke !
Hege

Lyon neste...:-)))

Gleder meg til nok en gang å delta på den europeiske fedmeforskningskongressen! Det er heller ikke noen ulempe at kongressen holdes i mitt andre "hjemland" Frankrike.. http://www.eco2012.org/ For første gang har jeg egen poster som skal presenteres neste fredag. Her presenterer jeg de første dataene som er samlet inn fra PhD- prosjektet mitt, og tittelen er "Personality traits and eating behaviours in morbidly obese patients seeing bariatric surgery". Det blir nyttig, morsomt og ufattelig spennende og møte andre forskere som med ulike vinklinger setter fokus på verdens kanskje største helseproblem, nemlig overvekt og fedme. Håper å komme hjem med ny kunnskap og inspirasjon:-) Hege

"Rosinboller er vel ikke så fetende..???"

Dette spørsmålet fikk jeg av en pasient i dag. Det er ganske vanskelig å svare på et slikt spørsmål, fordi alt er jo relativt. Med det mener jeg at dersom vi stadig får i oss mer energi (flere kalorier) enn det vi forbrenner, vil vi legge på oss på sikt.
Med god tilgang på mye energitett mat har mange av oss erfart at det er ganske enkelt å legge på seg en kilo eller tre...
Hvis vi mer eller mindre hver dag får i oss 400 kalorier mer enn det vi forbrenner, utgjør det en del kilo ekstra på kroppen i løpet av et år.

Jeg syns jo hvetebollene i butikken ser mye større ut nå enn de jeg husker da jeg vokste opp, så jeg kjøpte en bolle på Meny for å sjekke. Dette fant jeg :

Rosinbollen veier 144 g og det skulle bli 445 kcal i en enkelt bolle, og 2225 kcal i en 5-pakning til kr 19,90...
Mange av oss må ha en god times trening for å forbrenne en eneste bolle, og hele bolleposen dekker mer enn dagsbehovet for kalorier for mange av oss...
Så JA, ėn eneste rosinbolle inneholder mye "brennstoff"...sånn ca 14 knekkebrød eller en god middagsporsjon til sammenlikning ;-(

...og fryktelig kjipt for oss som elsker søt gjærbakst :-(
MEN - noen ganger er det virkelig verdt det!

Hege

PS: Er det da jeg ikke nevner at et lite marsipanegg (kolibriegg) inneholder nærmere 300 kalorier..??

"Sjokomani" - om sjokolade, mat og avhengighet

Jeg får ofte spørsmål om sjokolade (og annen mat) kan skape en form for avhengighet. I dette innlegget skal jeg prøve å gå gjennom noe av det vi kjenner til fra forskningen og forklare noen enkle og noen mer kompliserte sammenhenger.

 Forskningen på mat og eventuelle avhengighetsmekanismer hos mennesker er ennå i sin spede begynnelse, men absolutt veldig interessant. Mesteparten av forskningen som er gjort på fenomenet er på laboratorierotter, og det er ikke sikkert at den kunnskapen er direkte overførbar til oss mennesker.

Mesteparten av forskningen på mat/sukker og avhengighet er gjort på laboratorierotter

Hva gjelder selve avhengighetsbegrepet i psykologien, betyr det noe annet enn å være veldig glad i eller "ha dilla/kick" på noe. Mange av oss kan sikkert kjenne oss igjen i at vi syns det kunne være fantastisk deilig med en sjokkis hver eneste dag, men at vi prøver å begrense inntaket.  Når det gjelder avhengighet, så indikerer det mye, mye sterkere mekanismer enn bare det å like veldig godt. Alkohol- og rusavhengighet er eksempelvis definert som sykdommer eller lidelser og kalles gjerne med et samleberep for avhengighetslidelser. Lidelsen er preget av tvangsmessig og ukontrollert forbruk av alkohol/rus til tross for at det har negative effekter på helsen til den som ruser seg. Dette er altså definert som en sykdom som kan behandles.

Avhengighetslidelser

Først litt om hjernen og stoffet dopamin (hentet fra Forbundet mot Rusgifts sine nettsider)

"I hjernen har vi et belønningssenter som er koblet til aktiviteter som fra naturens side er ment å øke våre sjanser til å overleve, både som individer og som art.
Eksempler på slike aktiviteter er sex og spising, og andre aktiviteter som både er nyttige og samtidig framkaller behagsfølelse eller rusfølelse.

 Stoffet dopamin er en signalsubstans (et stoff som overfører kjemiske signaler fra en nervecelle til en annen) som dannes naturlig i hjernen. Stoffet er viktig for hjernens belønnings- og motivasjonssystem, og spiller en rolle i forhold til avhengighet. Belønningssenteret stimuleres av signalstoffet dopamin. Høyt dopaminnivå gir økt følelse av glede og velvære. Dopamin utskilles i hjernen og er knyttet til følelsen av behag og tilfredshet, i kraft av at det forsterker intensiteten av nerveimpulsene. Den generelle oppfatningen er at dopamin forbedrer handlinger med bakgrunn i sanseinntrykk eller avgjørelser som har utgangspunkt i vurderinger. Ved rusopplevelser er det dopaminet som er det viktigste signalstoffet.
Dataspill eller pengespill kan også øke hjernens mengde av dopamin. Stoffet er en slags naturlig stimulans som holder hjernen aktiv. Hvis vi får oppfylt våre behov, kvitterer hjernen med en følelse av ro og avslappet tilstand. Den biokjemiske sammenhengen er at dopamin blir frigjort, noe som igjen påvirker nervecellene i belønningssystemet til å gi en følelse av velbehag. "(sitat slutt)

Vi snakker ofte om forskjellige forklaringsmodeller til avhengighetsproblematikk - både den fysiske (neurobiologiske) avhengigheten og den mer psykososiale.

Hva er så den tenkte (neurobiologiske) forbindelsen mellom mat og eventuell avhengighet?

a)     Aktiviteter: spising, inntak av rusmidler, sex, nikotin

b)    Kjemi: Frigjøring av signalsubstansen dopamin som igjen påvirker nervecellene i belønningssenteret i hjernen

c)     Resultat: følelse av behag/ glede/»rusfølelse».

(d    Avhengighet ?: Utskillelse av dopamin spiller en rolle i forhold til avhengighet)

Sensitivitet i belønningssystemet (via dopaminbanene) har vært forbundet  med risiko for ulike psykiske lidelser slik som eksempelvis rusavhengighet og tvangsmessig overspising (binge eating). Hva som er årsak og virkning er kanskje vanskeligere å forklare.  Ett argument er at “ Reward Deficiency Syndrome” er risikofaktoren, mens andre hevder at hypersensitivitet for belønning øker motivasjonen for behagelige aktiviteter slik som inntak av mat/sukker.

Det er flere studier som viser at sensitivitet i hjernens belønningssystem har sammenheng med ulike former for rusavhengighet. Dette kalles i forskningslitteraturen for Sensitivity to Reward (STR) og begrepet betegnes ofte som et psyko-biologisk personlighetstrekk som kan ha sin opprinnelse i dopamintilgjengelighet i hjernen.



Nucleus accumbens kalles også hjernens belønningssenter fordi senteret aktiveres av nevrotransmitteren dopamin, som utløser en intens følelse av glede og velvære. Dette gir nucleus accumbens en viktig rolle ved avhengighet av f.eks alkohol, narkotika eller pokerspill.



Noen former for mat kan ha ulike avhengighetskvaliteter. Når man eksempelvis spiser sjokolade (eller andre raske karbohydrater), utløser kroppen en mengde humør-og velbehagsøkende hormoner (slik som dopamin). Denne «belønningen» kan ha potensiale til å forsterke preferansen for mat som er assosiert med spesielle følelser som «lykke og velbehag»

  

(For stort) sjokoladeinntak - et spørsmål om følelsesregulering..?

  Man kan godt tenke seg at noen er mer sårbare for å utvikle en mer følelsesregulert spising («Emotional eating») enn andre, og at dette kan forklare noe av årsaken til at denne formen for spiseatferd er vanskelig å endre – selv med intensiv terapi, dersom dette har sin opprinnelse i en slags form for avhengighet. Forekomsten av følelsesregulert spising antas også å være høyere blant overvektige enn hos normalvektige. Her kan man jo ha en diskusjon om høna og egget, men det er kanskje slik at sårbarhet for avhengighet er én av mange mer eller mindre genetiske faktorer som forklarer fedme hos noen pasienter.

...og hva så...er det ikke håp for en "sjokoman"???

 Et viktig element i dette er at det er en stor vesensforskjell mellom mer eller mindre illegale stoffer, alkohol, nikotin på den ene siden og mat/ raske karbohydrater på den andre siden.

I vårt samfunn omgir vi oss med en rekke ytre stimuli fra mer eller mindre usunn mat. Matvaregrupper som kaker, søt gjærdeig, sjokolade, «snop», kjeks og is betraktes gjerne som «ja-mat» av de fleste, men i mindre mengder og med mindre hyppig inntak. Når noen skal få hjelp og behandling for å bli kvitt sin eventuelle avhengighet til disse matvaregruppene, kan det kanskje bli et feilspor å bruke strategier som minner om total avvenning (slik man gjør i rusbehandling) og dermed definere disse «godsakene» som «fiender» og total «nei-mat». Rent psykologisk kan dette trigge en enda mer dikotom tenking og spiseatferd (enten-eller tankegang/atferd) og faren for en klassisk «sprekk» vil da være ganske stor. («Enten spiser man MYE sjokolade/rosinboller i løpet av kort tid eller så holder man seg helt «nykter»).

Behandlingsmessig har jeg større tro på å få innsikt i egen spiseatferd/situasjonstriggere og dermed gradvis få hjelp til å trene opp spiseatferden «spisebegrensning» («Cognitive restraint»)- dvs å øke graden av selvkontroll når man får lyst på/eller skal spise denne slags form for mat (" Ja, jeg skal spise sjokolade, men jeg skal trene på gradvis å begrense inntaket").

Når det er snakk om mat/sjokolade og ikke illegale rusmidler/alkohol/nikotin, tror jeg det kan være litt som å tro på julenissen at vi mennesker skal være totalt avholdende mer eller mindre resten av livet til denne formen for mat. En årelang total avholdenhet fra raske karbohydrater er nok urealistisk for de aller fleste mennesker, og jeg tror derfor ikke veien til helbredelse og behandling går gjennom verken ulike former for ekstreme lavkarbokurer eller behandlingsregimer som er mer egnet for klassisk rusbehandling.

Hege  - på fastelavenssøndag :-)

Hvor "eksklusiv" og middelhavsinspirert greier jeg å lage denne middagen til kr 65 (4 personer)?

Dagens matprosjekt er å lage Middelhavinspirert søndagsmiddag til 4 under hundrelappen

Matfreak er jeg - og kommer alltid til å være det (håper jeg..)!
Det er søndag, og jeg mimrer for meg selv om gammeldagse søndagsmiddager fra egen barndom: Koteletter, svinestek, karbonader, ørret - og alltid poteter - ALLTID (og grønnsaker selvfølgelig - fra frysa - som hadde blitt forvellet og fryst ned i løpet av sommer og høst).

Noen tiår senere lager nok mange av oss andre typer søndagsmiddager. Vi er inspirert av kokebøker, nettsider og reising. En av mine favorittluncher når jeg er i Middelhavsområdet er Mixed grilled fish hvor man gjerne blir servert noe av dagens fangst som er grillet og serveres med grønnsaker og saltpoteter...mmmm...

I dag hadde jeg lyst til å prøve å lage en liknende energivennlig middag som glatt kan konkurerre ut prisen på mer usunn og dyr mat. I tilfelle noen skulle ønske å bli inspirert til å prøve det samme, følger en beskrivelse her:
Først gikk jeg til Rema 1000 og kjøpte denne fisken som sikkert mange kjenner til:

Pris = kr 47

Jeg la den til tining i en form:

Jeg har en sprayflaske som jeg har fylt med olivenolje, chilli, hvitløk, rosmarin, balsamicoeddik og 1/2 ts sukker og litt salt. Sprayflasken er smart å ha da det ikke kommer så mye olje av gangen (for oss som må tenke litt kalorier..)

Mens fiskefiletene ennå er frosne sprayer jeg lett jeg med "krydderoljen", presser litt sitron over og har på et lett dryss med Maldonsalt og frisk rosmarin.

Jeg hadde egentlig planlagt å ha en fransk grønnsaksragu til ("Ratatouille") men jeg hadde glemt å kjøpe squash, så da ble tilbehøret brokkoli og fullkorns cous-cous.
(Jeg kokte opp vann til cous-cous sammen med et par buljonterninger med timian og basilikum (Knorr) ).
Jeg satte formen med fisk i ovnen og bakte den i ca 20 min på 150 gr.

Resultatet ble slik:

Ser at det ville gjort seg med litt fraichere farger som ratatouille'n ville ha gitt, men resultatet ble en usedvanlig smaklig søndagsmiddag - svært rimelig og ikke minst veldig energivennlig for oss som må telle litt kalorier.
Har ikke veid fisken, men jeg regner med at middagen ga max 350 kalorier - og veldig smakfullt, svært rimelig (kr 65 for 4 personer) og ikke minst energivennlig :-)))

Til sommeren slenger jeg filetene på grillen - men på denne februarsøndagen står grillen i garasjen...

Hege

PS: Ungdommen i huset syns for en gangs skyld det var greit å få fisk uten bein ;-)

Selvfølelse og kropp

Hei på deg!

I dag fikk jeg litt inspirasjon  til å blogge litt om et velkjent begrep i psykologien, nemlig selvfølelse...

...og litt om kropp og utseende..

Hva er nå egentlig selvfølelse, da? Det finnes selvfølgelig en rekke definisjoner på det begrepet. Av og til når jeg holder foredrag, avslutter jeg gjerne med et av mine yndlingssitater som lyder slik:

"Knapt noen medisin er bedre enn å få folk til å føle seg verdifulle".

"Å få folk til å føle seg verdifulle.."

Jeg syns sitatet beskriver hva selvfølelse kan være - det å føle seg verdifull - at vi er verdt noe uavhengig av hva vi måtte prestere og hvordan vi måtte se ut. Vi sier gjerne at det er den mest grunnleggende følelsen vi mennesker har. Det sier seg kanskje selv at selvfølsen utvikler seg i samspill med andre mennesker - vi trenger rett og slett tilkobling! Det kan være å ha et samspill med andre mennesker som gjør at vi føler oss likt, ønsket og respektert.
Det er vel heller ikke vanskelig å tenke seg at barndom, oppvekst og foreldres evne til å vise at barnet er verdifullt blir ganske betydningsfullt for i hvilken grad det opplever seg som verdifullt.



"Å få seg selv til å føle seg verdifull..?"

 Når det er sagt, betyr ikke det at selvfølelsen er "hugget i sten" for evig og alltid dersom man bærer på såre erfaringer , men skal selvfølelsen bedres krever det nok mer eller mindre systematisk jobbing med en selv over lang tid. Enkelte trenger profesjonell hjelp i dette arbeidet, mens andre får det bedre med ulike selvhjelpsstrategier og godt samspill med andre mennesker.

Kroppene våre...

Som jeg har skrevet her tidligere, jobber jeg med behandlingssøkende mennesker med overvekt. En dag var det en pasient som utbrøt følgende "...men, Hege...jeg ser meg selv i speilet og vet at dette ikke er meg..jeg ser et menneske jeg ikke vil ha noe med å gjøre...det er ikke meg...jeg er ikke, og vil ikke en person med 60 KG for mye! Det har jeg blitt fortalt i hele barndom- og ungdomstiden min. Jeg fikk bare positiv oppmerksomhet da jeg var slank...skjønner du det..??"

Om ikke hele barndommen var akkurat slik, er det i alle fall dette inntrykket som sitter igjen i "selvfølelseshukommelsen".

Vi er ikke gamle nurkene før vi begynner å få oppmerksomhet om kropp og utseendet. Disse tilbakemeldingene er nok med på å forme vårt kroppsbilde ("Hva tenker/føler du om eget utseendet" /Hva tror du andre tenker om kroppen/utseendet ditt"). (Da tar jeg ikke med hva reklame/samfunnet ellers formidler om "perfekte kropper")

Vår subjektive opplevelse av utseende og kropp bidrar nok til å fortelle oss hvem vi er og bidrar nok i større eller mindre grad til vår identitetsopplevelse.

Det store spørsmålet er hvor stor plass fokus på utseende og kropp skal ha når vi skal fortelle mennesker at de er verdifulle.

Mange har nok opplevd både sterk avvisning og positiv oppmerksomhet på grunn av utseende. MEN - vi er noe mye mer enn bare kroppene våre. For noen krever dette et fokusskifte og medmenneskers hjelp til å erkjenne verdifullhet og menneskeverd selv om kroppen ikke alltid er slik vi gjerne skulle ønske at den var.

"Vi ber ikke om utskrifter,

forklaringer, diagnoser, prosedyrer.

Vi ber ikke en gang om overbevisninger.

Vi ber om å bli sett av en annen.

Vi ber om et ansikt"

 Stein Mehren ("Bønn")

Knapt noen medisin er bedre enn å få folk til å føle seg verdifulle :-)

Hege

PS: Mulig det blir flere blogginnlegg om dette senere da temaet er stort..